Kirke

Før reformasjonen var det tettere med kirker i Norge enn vi er vant med. Det må ha vært enkle hus som ikke satte så store spor etter seg i terrenget da de ble revet eller flyttet. Derfor er det vanskelig i dag å finne ut nøyaktig hvor de gamle kirkestedene var. Men vi veit at kirkene stort sett ble bygd der de gamle kultsentrene var, sentralt langs ferdselsårer og ved større gårder. I Rælingen er det tre steder som peker seg ut: Mellom By og Nordby, der det fins rester etter gravhauger, ved Hektnersletta og ved Fjerdingby. Det kom nok aldri noen kirke ved By, men kirka ved Fjerdingby har røtter langt tilbake, og kirka nevnes i ei jordebok fra 1393. I tillegg fantes det et Øyaseter kapell som må ha ligget mot øyene ved Årnes. Ved Jahr er det for øvrig et jorde som kalles Kjørkejordet.

Christian Christensen Thomhav (1857-1943), dansk fotograf

De første kirkene var enkle stavkirker, eller stolpekirker, der stolpene som bar kirka, var gravd ned i hull i bakken. Disse holdt ikke lenge, så stolpekirkene er ikke bevart. Og de ble erstattet av stavkirkene. Disse er bygd på mur og stein og en bunnsvill som var langt mer holdbar. I dag finner vi mange stabbur og kirker som har stått i hele 1000 år, fordi de er bygd på denne måten.Gårdene Bjørnholt, Vestersund, Støtterud, deler av Holt og Jahr var jordegods som lå under presten, og som kunne lønne ham. Bjørnholt må ha vært prestegården i katolsk tid. Prestene vi hører om fra den tida, er Jens Narvesen (1444), Peder på Bjørnholt (1460) og Jon Neridssen på Bjørnholt fram til 1536. Etter katolsk tid fikk Rælingen sokneprest sammen med Fet, og den første lutherske presten var Hr. Marcus, som døde i 1570.

 

Rælingen fikk beholde kirka ved Fjerdingby også etter reformasjonen. I 1591 holdt biskop Jens Nilssøn visitas i Fet, og skriver at Rælingen kirke «står på fallende Fod». Det samme sier han i 1598, så kirka ble nok restaurert på den tida. Den ble også flytta en tanke nærmere dagens bygdetun. Men kirka ble etter hvert for liten og for ubekvem, så i 1650-åra var det igjen tid for restaurering og utvidelse. I 1681 ble kirka ramma av et lynnedslag, og Mogens Theiste ønskte å bygge ny kirke, men bøndene nekta å bygge og klaga presten inn for stattholderen fordi han ville tvinge dem. Kompromisset ble en ombygging i 1700, og ungdom i Rælingen var med på å sette opp et nytt galleri. Soknepresten kunne nå fortelle at kirkene i Fet og Rælingen var holdt godt i stand.

Grunnriss av kirka omkring 1600

Grunnriss av kirka omkring 1700

Fra 1723 var kirka eid av privatpersoner: Både foged, lensmann og en klokker var eiere. I 1827 beslutta Premier Lieutenant Bastian Paulsen som eide 11/16 av kirka, å rive bygget og sette opp ei ny kirke. Den sto ferdig i 1828, og kan i grunnen regnes som starten på den kirka som vi har i dag.

Grunnriss av kirka 1828

  

Grunnriss av kirka 1887

I 1854 ble kirka kjøpt tilbake av Fet kommune, som Rælingen var en del av. Da var den både gammel og for liten, og det var behov for en utvidelse. Dette skjedde i 1887: Ombygginga var så omfattende at kirkejubileer i Rælingen regner dette som året da kirka ble bygd. Altertavle og prekestol forsvant, men noe er tatt vare på. Og i kirketårnet kan man se rester av den gamle kirka.

Seinere moderniseringer har tatt vare på kirka slik den så ut i 1887. Det ble bygd et nytt sakristi 1955, og den gamle prekestolen og døpefonten har kommet tilbake på plass, i noe endret fasong.

Av gjenstander fra den gamle kirka, fins ennå lysekrona (1496), døpefont (1654), «stafferet Prædikestol og Altertavle» (1661). Noen deler av orgelet fra 1734 fins i et lite et som står i kirka. En gammel kirkeklokke hang i tårnet fram til 1923, men den har forsvunnet.

I dag ser altertavla, døpefonten, prekestolen og orgelet slik ut:

I nyere tid har det blitt behov for en ny kirke i Rælingen, og i 1972 var Øvre Rælingen kirke på plass på Petrinehøy:

Kilder:
Rælingen kirkes 75-årsjubileum (1962) av Olav Tveter
Norges kirker. Akershus (2 bd., 1969) av Sigrid og Håkon Christie
Rælingen Kirke, av Hans Kristian Halvorsen-Monsrud