Hovedhuset
Tradisjonelt er dette datert til 1814. Det er imidlertid en rekke forhold som tyder på at dette er en for tidlig datering. Muligens er sent i 1820-årene mer riktig. Huset er en såkalt midtkammersbygning, det vil si at inngangen er plassert midt på bygningskroppen, med et like stort volum av bygningen på hver side. Bak gangen er det et midtkammers – derav navnet på bygningstypen. Av første etasje var det bare to av rommene som var i daglig bruk av gårdsfolket, nemlig kjøkkenet og kjøkkenkammerset. Midtkammerset ble i perioden frem til 1887 (muligens enda lenger) brukt av presten som sakristi, kontor og overnattingslokale. Også barnedåp ble foretatt her dersom det var for kaldt nede i kirken. Stua var i bruk kun til fest. På 1900-tallet ble den utleid som forsamlingslokale og som bolig for tømmerhuggere, og midtkammerset fungerte da som finstue. I 1920-årene ble det sydligste loftsrommet innredet til soveværelse for guttene på gården. Huset er ikke restaurert tilbake til et mer opprinnelig utseende; tvert i mot er det faktisk etter det ble bygdetun som flere av moderniseringene er utført. Disse bestod i en mer tidsmessig kjøkkeninnredning, flytting av trappa til kjøkkenet, utskifting av flere vinduer og ny dør inn til stua fra midtkammerset. Huset var med andre ord svært gammeldags i 1951 da kommunen kjøpte det. Vi kan se nærmere på huset, rom for rom.
Kjøkkenet
Kjøkkenet
Var allbruksrommet i gammel tid. Her ble maten laget, varmen på grua holdt ved like og her stod vanligvis både veven og rennebommen. I tillegg fungerte kjøkkenet som soveplass for noen av de som bodde på gården. Kjøkkenet var med andre ord både kjøkken, spisestue, soverom og arbeidsrom. Den viktigste lyskilden om vinteren var grua, eller mura som man sa på Romerike.
Mura
Er ny fra ca. 1970. Den gamle mura var større; det synes fortsatt i gulvet hvilken dimensjon den hadde. Den ble muligens revet da Haug-familien kjøpte gården i 1921. Grua er ikke fyringsdyktig fordi pipeløpet stikker ned i peiskappa og således lager en lomme som kan fylles av gass og antennes av varmen.
Skapsenga var vanlig i Rælingen på 1800-tallet. Det var normalt soveplassen til tjenestefolkene. Skyvedørene er for lengst borte, men man kan fortsatt se sporene de gikk i. I nyere tid var det fortrekksgardiner foran åpningene. Det fortelles fra mange steder at tjenestegutten sov oppe og tjenestejenta nede, og at bonden derfor kunne sette krok på skyvedørene fra utsiden for å unngå uønsket samkvem mellom etasjene.
Bordet har fulgt huset og er nevnt i skiftet etter Halvor Jakobsen i 1839. Det har opprinnelig hatt skuffer, og etter hva gamle folk forteller, stod det i enden av kjøkkenet med langbenker på hver side. Ved siden av grua har det etter all sannsynlighet også vært et bord, ei såkalt skive, som var festet til veggen med hengsler, slik at den kunne felles ned. Dette var arbeidsbordet på kjøkkenet, strategisk plassert ved siden av stedet for matlaging. På stedet til skiva henger i dag ei tallerkenrekke, et møbel som var uunnværlig på kjøkkenet. På grunn av mus var det en fordel å få dekketøy og slikt opp på veggen.
Kjøkkenkammerset
Kjøkkenkammerset
Dette var det andre rommet som var i daglig bruk. Den gamle skifteprotokollen forteller oss at det stod en jernovn i dette rommet, og siden rommet var temmelig lite, var det nok varmere enn kjøkkenet. Det har derfor sikker vært like mye i bruk som kjøkkenet som arbeidsrom. I tillegg stod her senger, skap og bord med stoler midt på 1800-tallet.
Våren 2011 ble kjøkkenkammerset pusset opp. Gulvet ble lagt om og isolert, og rommet ble malt i en grønnfarge som ble avdekket da man skrapte vekk nyere maling. Senga og framskapet har byttet plass, og det lange klaffebordet slått sammen og plassert foran vinduet. Det gamle steinfundamentet til ovnen ble avdekket, og er nå synlig.
Midtkammerset
Fra tiden rundt århundreskiftet 1800/1900 og frem til huset ble kjøpt av kommunen var dette finstua. Det lokale navnet på rommet et prestekammerset. Kirken som ble bygget i 1828 var uten oppvarming. Sognepresten holdt til i Fet, og når det skulle være gudstjeneste i Rælingen ble han rodd over elva. Han hadde derfor bruk for et rom i nærheten av kirken hvor det var fyring (selv om det i skiftet kommer frem at rommet i 1838 var uten ovn). Av og til hadde vel presten ærender i annekssognet som tilsa at han måtte bli natten over, og da måtte han vel også ha et sted å sove. Dette rommet ble derfor disponert av presten frem til 1887, da kirken ble ombygget, fikk skikkelige sakristier og oppvarming. Antakeligvis ble det brukt i ennå noen år fremover som overnattingslokale for presten. Som en kuriositet kan nevnes at prestekammerset er det eneste rommet i huset som kan stenges fra innsiden – kanskje fordi presten ønsket litt skjermet privatliv. Siden rommet i en lang periode var i bruk som prestens kontor og hvilerom har det i dag fått en karakter av nettopp kontor og bøker.
Bokskapet med bøkene er samlingen til ”Holts legat”, det første offentlige biblioteket i bygda. Det inneholder bøker fra 1800-tallets andre halvdel og de fleste av titlene kan defineres som ”opplysningslitteratur”. Slike bøker var en del av den generelle folkeopplysning som denne perioden var preget av; bøndene skulle skoleres og læres til å ta til seg nye ideer i alt fra gårdsdrift, hygiene, matlaging og allmenn lærdom.
Skrivebordskatollet er nettopp en blanding av skrivebord og skatoll. Med oppslått lem ser det nesten ut som en slags dragkiste, men med lemmen nede får man en utmerket liten skriveplate og små skuffer til dokumenter, brevpapir og liknende. Det er litt for nytt til å kunne ha vært prestens skrivebord, men det er ikke utenkelig at rommet på et tidspunkt har vært utstyrt med et liknende møbel.
Jordmorutstyr
På 1800-taller ble jordmortjenesten satt i offentlig system. Hver kommune skulle ha en kommunalt tilsatt jordmor. Rælingen fikk sin første i 1860-årene, hun het Lovise Arnesen og holdt til på Årnes. Etter henne kom jordmor Olsen på Skjønberg. Hun ble etterfulgt av frøken Aagot Jacobsen som også bodde på Skjønberg. I prestekammerset henger bilder av begge de siste, og vi har også en del av utstyret til frøken Jakobsen utstilt. Dette er også på sin måte med på å gi rommet et litt mer kontoraktig preg.
Stua
Stua
Rommet er innredet som en storstue kanskje kunne være på slutten av 1800-tallet. Det rommet mangler for å fullt ut representere denne perioden, er et stort spisebord, som kunne forlenges med plater.
Salong i stua
Sofagruppene
Er fra slutten av 1800-tallet. Slike sofagrupper ble de nye stasmøblene på gårdene i Rælingen på 1800-tallets slutt, og de ble brukt til opp til 1950-årene. Strengt tatt er det for mange av dem, og de var ikke vanlige da huset ble bygget.
Ovnen har fulgt huset siden det ble bygget, og har initialene HF hugget ut i ovnsdøra. Da stua ble leiet ut til tømmerhuggere i mellomkrigstiden, fortelles det at man fyrte så hardt i ovnen, at snøen smeltet rundt ytterveggene.
Dragkista på veggen mot Bårdsefjerdingby kommer fra Hektner. Den er holdt i en blåaktig stil, som også er typisk for Romerike. Motivene er hentet fra Kina, med landskapsscener, mennesker og tempelaktige bygninger. Dette var veldig populære motiver på 1700-tallet og kalles ”kineserier”. Inne blant de kinesiske motivene ser vi at kunstneren har plassert de romeriske blomstermotivene. Kista har tilhørt Kari Henriksdatter Hektner, født i 1799.
Speilet over dragkista henger et speil fra Nes. Ser man nøye etter, finner man at det har samme type dekor som dragkista under. Men speilet er ”finere” i den forstand at det er laget av en mer profesjonell kunstner. Kineseriene virker mer kinesiske, de er spinklere i formen og mer delikate i utførelse og penselstrøk. Fargevalget er annerledes, mer kraftig og gyllent, og dessuten virker det som om både treverket og malingen er lakket for å få alt til å fremstå med mer glans. Dragkista kan vi definere som et bondemøbel. Speilet, derimot, fremstår som et bymøbel.. Sammen er de to et godt eksempel på spredning av mote og kunst, og de viser hvordan mote og trender ble omformet etter hvert som de ble spredd utover landsbygda.
Taffelpianoet. Navnet betyr bordpiano, og henspiller på at instrumentet ser ut som et bord når platen er slått ned. Det er i empirestil (det vil si i perioden 1800-1830, en etterligning av romerske monumenter og bygninger). Det skal etter sigende være et godt instrument, og et tilsvarende finnes på det musikkhistoriske museet på Ringve ved Trondheim. Det er delvis spillbart, men hele topplaten er løs.