Industri
I bygder og byer har det alltid vært handverkere, og slik var det også i Rælingen. Med industri tenker vi litt større: Arbeidsplasser for de mange. Det har vært vanlig å se på dampmaskinen som den innovasjonen som startet den industrielle revolusjonen. Men egentlig var det vel tilgang til vannveier og oppfinnelsen av møllehjulet som revolusjonerte historien. Vannhjulet er en gresk oppfinnelse fra rundt 100 år før vår tidsregning. Og vannhjulet ble brukt for å drive sagbruk, kjent fra Frankrike i 1204. Sagbladet var kjent hos egypterne 1500 år før vår tidsregning, men lafting av hus, kløyving av trær og bygging av skip i Norge foregikk med øks.
Bildene er av Süthen mølle i Tyskland og Tveiti sag i Hordaland.
Møllene ble brukt til å male korn til mel, og de sto i små bekker som kom fra utmarka og rant ut i Øyeren. Dette var små konstruksjoner på et relativt lite fundament av stein og snekret sammen av bygdesnekkere. Møllesteinene kom fra steinbrudd andre steder i landet. Vannet til møllene måtte reguleres med dammer, bekker og vannrenner. Restene av disse møllene er omtrent usynlige i dag, men man kan mange steder finne møllesteiner som ligger igjen i bekkene, og det fins rester av dammene, i alle fall i lokale navn.
På kartet ser vi møllene fra Tristilen, det S-formete vannet oppe til venstre, som små, svarte stjerner i bekken, der vannet ble styrt ned i Bikkjetjern og videre ned mot Hektner, Ramstad og Jahr – kartutsnittet er fra 1804. Seinere ble også Høgåsdammen og Brenndammen bygd for å få vann ned i Sørlibekken mot Holt.
Sagene var større konstruksjoner, og der møllene bare fylte gårdenes egne behov, var sagene en del av en stor industri. I Rælingen var det noen få bekker som kunne brukes. Disse måtte demmes opp i større magasiner, og til en slik bekk kunne det, som med møllene, ligge mange sager. Derved kunne man bruke vannet effektivt når man slapp det fra dammene. Skogene ble en betydelig inntektskilde, noen bekker var gode til sagbruk og avstanden til Kristiania var relativt kort. Allerede på 1600-tallet ble det satt opp bekkesager i Nordbyåa og Byåa.
På kartutsnittet kan vi se møller og sagene langs Ramstadbekken, symbolet for sager og møller er små røde soler, og vi kan telle 8 stykker øst for Ramstad. Den neste er Gjellebekken som kommer fra Gryta og Fellemyra, med 6 avmerka møller eller sager. Ned til saga på Nordby har vi vann fra Nordbysjøen og Myrdammen med 6 sager. Og den sørligste er Byåa fra Gjeddevann i Enebakk og Vesledammen der vi kan se 10 sager og møller.
Sagene var i virksomhet til rundt 1860, da dampmaskinen overtok og bekkesagene ble overflødige. Sagene trengte ikke lenger ligge i ravinedalene. På det meste var det 20 oppgangssager i drift. Utover 1900-tallet overtok de elektrifiserte sagbrukene. 
Bildet er av Nordby bruk.Sagene ble ganske tidlig overtatt av byborgere, ofte etter mye krangel med bøndene på selveiergardene, og borgerne med sagprivilegier fikk enerett. Noen få rike trelasthandlere endte opp med enerett til sagbruksvirksomheten, og bøndene ble arbeidere på sagbrukene, som sagmestere og sagbruksarbeidere. En ny, eiendomsløs klasse vokste også fram. Mange av dem var husmenn nær sagene, og ellers bodde arbeiderne i leide hus ved saga. Arbeiderne sto ofte i konstant gjeld til brukseierne.
På Nordby bygde man i 1914 også et kraftverk i forbindelse med teglverket, se bildet som er tatt i vår tid. Det var i drift til 1950-åra.
Teglstein omtales allerede i Bibelen et par tusen år før vår tidsregning, men tas ikke bruk i Norge før på 1200-tallet. På slutten av 1700-tallet ble det opprettet et teglverk på garden Nes. Virksomheten på dette teglverket varte inntil 1901 da Nordby bruk begynte produksjon. Her tok de leira fra bakken i nærheten. I dag kan man se rester av teglverket på Nes, og på Nordby står både rørgate og bygninger igjen. Nordby holdt det gående helt til 1965.
I 1972 etablerte Leca seg på Årnes ved Øyeren, se bilde. Bakgrunnen var kvaliteten på leira i bakken. Leca er i dag et viktig bygningsmateriale i grunnmurer i hus og i andre sammenhenger der det er greit med lette og sterke blokker.
Det ser ut til at folk fra Rælingen gjennom århundrene har opprettholdt en viss forbindelse med byen. Man kjøpte for eksempel salt, sukker og jern og fisk. Det var ofte en byttehandel som foregikk, penger fantes det lite av. Karve, humle til ølbrygging og tjære var bytteobjekter. Tjærebrenning var vanlig i Rælingsskogene fra 1600-tallet av. Bak innmarka sto skogene mørke og dype. Herfra tok man ut tømmer og brant tjære og kull. Selv om det var langt på vei naturalhusholdning i 1600-årene, var det visse ting som måtte kjøpes.
Det kommer dessuten fram gjennom en rettssak at Skovholtbøndene drev med bordbåtfløting fra Nordby- og Bybrukene til Strømmen. Og da var det nødvendig med tjære til å tjærebre båtene med.
På en helt alminnelig Rælingsgård fantes det i 1600- og 1700-årene i hvert fall 13 - 14 hus. Alle var lave og tømret, tjæret og i begynnelsen dekket med spon. Folkene på flere gårder tjente ellers litt ekstra på å brenne tjære og selge den til Kristiania. De hadde ofte tyriverk, særlig skogen sør for Marikollen ble brukt til dette. Fra 1600-årene begynte man også å hogge tømmer i skogen for salg. Skogen kunne ellers gi ekstra inntekter ved brenning av tjære for salg, og ikke minst ved tømmerhogging. I skogen ved Åmot er det usedvanlig mange kølabonner, rester etter kullmiler og tjærebrenning.
Bildet er fra ei mile i Troms i 1931. Kanskje går denne virksomheten helt tilbake til 1500-årene da Åmotkarene drev laggervirksomhet på Akershus slott. Det betyr at de lagde tønner som skulle brukes til tjæren.
Noe før vår tidsregning ble jernet allemannseie, i motsetning til bronsen. Det var en tung prosess å utvinne jern fra myrene. Man fant klumper av jern i myrene. I jernvinna fikk man ut det reine metallet ved å brenne med trekull. Når det gjelder Rælingen, er det ikke funnet spor etter gamle jernvinner, men det beviser ikke at de ikke finnes innover myrene. Om jernet måtte importeres, kom det kanskje fra Glommavassdraget der det er funnet jernvinneplasser.
Bildet viser ei jernvinne slik den illustreres i Store norske leksikon.
Det meste av redskapene som ble brukt på gårdene, var lagd på gårdene. Men med jernet oppsto behov for spesialister. Sjøl om hver gård hadde egen smie, var det en del av smiinga som måtte utføres av egne håndverkere. Utover på 1800-tallet var det vanlig med egne bygdehåndverkere. Slike kunne være smeder, garvere og skinnfellmakere, kistemakere, tømmermenn og snekkere, hjul- og vognmakere, skreddere, skomakere, malere, båtbyggere, bøkkere og laggerarbeid, murere, klokkemakere, bakere, gjørtlere, hattemakere og pottemakere og kurvmakere. Vi har ikke navn på så mange av disse eldre håndverkerne, men fra 1755 og i 200 år er det nevnt 73, derav 19 skomakere, 20 tømmermenn, 11 smeder, 8 skreddere, 4 bøkkere, 4 båtbyggere, 3 kurvmakere, 1 murer, 1 maler, 1 garver og 1 baker. Alle disse er omtalt med egne avsnitt i del 1 av Rælingen bygdebok fra 1955.
Kilder: Trekk av bygdehistorien (1955) Terje Tvedt: Historiens hjul og vannets makt (2023) Roger Bridgman: 1000 oppfinnelser (2002) Wikipedia: Oppgangssag – Wikipedia Lene Skovholt: Bygdehistorie for Rælingen (1989) Store norske leksikon Nordby bruk og teglverk – teglverk.no Fra ubrukelig terreng til førsteklasses jordbruksområde - Leca.no